Tid for julebord

Det nærmer seg igjen julebord. Først og fremst: Hvem kan være vertskap i år? Og hvilken lørdagskveld i november/desember passer best for flest? Eller hva med å ta hele greia ut på et utested denne gangen? Skriv inn DITT syn på saken i kommentarfeltet. 

I tilfelle godt gammeldags hjemme-hos-julebord: Hvem tar i et tak og kommer tidlig for ettermiddagspils og potetskrelling? Hvem bommer på dresskoden og kommer i dongeribukse og genser? Hvem holder den flotteste talen? Hvem får gullskoa? Hvem blir årets spiller? Hvem lager årets fosenborgfilm (for Rolf Solvang har fått permisjon dette året)?

Hvem havner oppå bordet? Hvem havner under bordet? Hvem ender opp på baderomsgulvet? Hvem tømmer ufrivillig mage og tarm for alt av pinnekjøtt, kålstapp og andre godsaker allerede et par timer etter at herligheten er inntatt?

Uansett utfall, vi gleder oss stort!

Alternativene er lørdag 3.11, 10.11, 17.11, 24.11, 1.12, 8.12 og 15.12.

Råtassen rundet 100

Gleden over mandagens usedvanlige sterke seier var større enn vi kanskje noen gang har sett i FBK. Veteranene, de faste fra debutåret 2004, gikk av skaftet i det de hyllet firemålskongen Marcus Bendixen, de strålende vikarene, innsatsen, seiersbragden og plassen som kanskje ble berget. 

Men kanskje størst av alt for de få faste fosenborgerne som var der; den etterlengtede jubileumsmarkeringen av Sjefen sjøl: "Råtassen" Roger Solhaug. 

Med sine ett hundre spilte kamper, er han nå om mulig enda større stjerne i klubben. Vi har laget et lørdagsportrett om legenden.

Jubilanten kunne mandag kveld feire hemningsløst etter seier i sin 100. fosenborgkamp! Det ble gravd dypt i klubbkassa for å gi Råtassen sin fortjente oppmerksomhet i form av blomster.

–Det var dette jeg drømte om før avspark, gi Roger en seier i sin store jubileumskamp, sa en nærmest gråtkvalt Ragnar Dahle etter at keepervikaren var blitt forært blomster og bært rundt i gullstol. –Og så er det han som nok en gang ofrer seg og tar på hanskene og er keeper med avgjørende redninger igjen, det er bare fantastisk at hans eget Fosenborg vant ikveld, jublet Christofer Eriksen.

Per Aspli danset rundt, klappet og delte ut klemmer. –Råtassen har vært sjef i Fosenborg lenge, men i dag feirer vi han som selve Kongen, ropte han og trakk fram en stor og påkostet blomsterbukett på vegne av spillere og støtteapparat.

For Fosenborg ville ikke vært Fosenborg, om det ikke var for Roger. Det var han som våkna fyllesjuk og full av blåmerker den søndagen derpå og straks satte i gang med å sende ut påminnelser om avtalen som var gjort kvelden i forveien – det var ikke noen vei utenom nå, det skulle stables et lag på beina! Alle som i festrus hadde gitt fra seg kommentarer som at “joda, det kunne vært artig med litt fotball igjen ja”, fikk sms’er der man ble minnnet om hvilke forpliktelser man nå hadde gått med på kvelden før. Laget skulle hete Fosenborg, akkurat som en lattermild Morten Jensen foreslo med en festrøyk i hånda, ute på plattingen i den milde sensommernatta. Fosenborg BK.

Det skulle skaffes drakter, svarte måtte de være. Adidas helst, akkurat som det aller beste fotballaget fra regionen. Solhaug irriterte seg over at det var søndag, og at ingen sportsbutikker var åpne slik at bestillingen kunne la seg ordne. Men, det måtte ordnes med treningstid, og Solhaug brukte resten av formiddagen til å forhøre seg om ledige baner. Før samboeren Barbro hadde satt middagen på bordet, hadde han funnet et utmerket treningsanlegg med kort reisetid for de fleste av spillerne, grusbanen Wilhelmsmyr på Heimdal.

Det var på sin plass med en egen offisiell hjemmeside, såklart, det måtte jo laget ha. Ettermiddagen den søndagen gikk med til å skaffe seg en første og grunnleggende forståelse for HTML-koder og enkel webdesign. Resten av den historien kjenner alle som kjenner Fosenborg. Sammen med dyktige mediefolk som Rolf Solvang og etterhvert Ragna Dahl har han fått på plass det som for mange kanskje er en av norsk fotballs mest leseverdige klubbsider.

fosenborg.com sin egen Rolf Solvang har fulgt spiller nummer tre svært tett, helt siden debutsesongen. –Jeg husker jeg la merke til at et helt nytt lag dukket opp på Coca-cola-cupen i Abrahallen, den andre helga i november 2003, og overvar et par av kampene deres. Selv om det jevnt over ble et tøft møte med organisert fotball for laget, la jeg merke til de flotte, sorte draktene og mannskapet som bar dem. De virket som en voksen og hyggelig gjeng, med en Solhaug som leder og det naturlige midtpunkt. Solvang husker godt hvordan han noterte “Fosenborg BK” og “Roger Etternavn?” med to streker under, og bestemte seg for å følge nøye med på Ladegrusen den kommende våren.

I de snart ti årene som har gått bedriftsfotballskribenten aldri sluttet å la seg forundre og imponere av Solhaugs pågangsmot og ukuelige vilje til å stadig forbedre seg selv som spiller og laget som helhet. -Det er sjelden i dag å se så lojale og oppofrende spillertyper. En soleklar kaptein, en leder på og utenfor banen, også etter at han ga opp å være spillende manager. Likevel har Solhaug hatt en finger med mye av det som har skjedd med klubben de siste. For eksempel vet vi jo at det egentlig var Solhaug selv, og ikke HMF (Harald Martin Flatås) eller noen andre i styre og stell, som fikk Marcus Bendixen til klubben, som nok må være et av tidenes kupp i midtnorsk bedriftsfotball. 

–Solhaug er et helt spesielt tilfelle innen bedriftsfotballen her i byen. Vi må huske på at han nesten ikke hadde rørt en ball eller hatt et par løpesko på føttene på flere år, før han nesten ut av det blå gikk hen og grunnla Fosenborg BK. Og før det hadde han spill i 6. divisjon for Sjetne IL på slutten av 90-tallet som sin eneste erfaring på seniornivå –et nokså svakt lag på den tiden, med et etter sigende meget ustabilt miljø preget av internt bråk, sier den erfarne bedriftsfotballkommentatoren.

Solvang mener derfor det er ganske oppsiktsvekkende at Solhaug har nådd så langt som han faktisk har i fotballkarrieren sin. Til tross for det jeg har forstått er en kveldsdiett bestående av mye potetgull og lettbrus, samt en tipakning sigaretter i ny og ne, fremstår han jo i stadig bedre fysisk form i det han nærmer seg fylte førti år. Hans biologiske alder må derfor være langt lavere enn den faktiske. Han har ikke gjort seg bort på noe vis i sin første sesong i førstedivisjon, og om klubben berger fra nedrykk forventer jeg å se en “Råtass” i en enda bedre utgave sesongen 2013, mener 69-åringen Solvang. Som ikke vet når han vil legge skriveriene om Fosenborg på hylla for godt:

–Så lenge FBK spiller ordinære kamper, og så lenge det skjer noe i og rundt laget som omverden bør få vite om, ser jeg lyst på å fortsette i flere år til. Jeg har selv hatt mang en ny vår de siste ti åra, og alder er fort relativt når man tenker på at jeg sitter i en internettavisredaksjon bestående av unge og flinke kvinnelige kolleger som holder meg på tå hev. 

Solhaug bakerst, i spissen for et avspark sammen med Markus Steen.

En av de andre faste veteranene som ikke spilte serieavslutningen mot Turbo er “Motoren” Markus Steen. Steen skulle så inderlig gjerne ha vært til stede. –Forferdelig å sitte sånn og vente på resultatet på SMS, og ute av stand til å være der å ta i et tak for laget og for Mr.Fosenborg himself, sier Steen, og fortsetter ivrig:  –Roger er en enestående og gjennomført bra mann. Eksemplene på hans forbilledlige egenskaper som spiller er mange, men jeg husker spesielt at han var langtidsskadd med gjentatte overtråkk i sesongen 2006 eller 2007, men selvsagt var han likevel tilstede på hver eneste kamp, ivrigere enn noen andre (og teipet opp etter alle fotballfysiokunstens regler).  

- Den vanvittige treningsmengden han la ned i forkant av 2008-sesongen var imponerende, men jeg er enda mer imponert over at han har holdt matchvekta over tid. Og så har han utvikla seg fra å være en robust og god spiller til en robust, smart, fiks og meget god spiller, trekker Steen også fram.

Christofer Eriksen oppsummerer Solhaugs betydning for klubben på følgende måte. -Han tok tak fra første stund den lørdagsnatta i 2003, ja faktisk et balletak bokstavelig talt, midt under brytinga som utspilte seg på plena i Klæbu, mimrer Eriksen. –Allerede dagen etter hadde han lagt alle planene som skulle til for å starte ett bedriftslag. Helt siden da har han vært mer viktig for laget enn Åge er for sambandet, som Ludvigsen var for Knutsen, som Jesus var for Jomfru Maria, og som Hitler var for Rinnan. Fosenborg hadde rett og slett ikke eksister, og  Manfred Broch, Dr. Nidl, Harald Martin Flatås, Bjørnar Duun, Gerd på Kantina, Arve Fosenmo og mange andre ville ikke hatt særlig innhold i livet uten ham. Og en siste ting kan du skrive, føyer Eriksen til. -Han har etter sigende alltid fryktelig trøblete mage på kampdager. Det er det som er ritualet hans, liksom. Enten så er det all pastaen i løpet av selve dagen eller potetgullet kvelden i forveien som gjør det, eller så er det nerver. Jeg tror mest på det siste, at det er iveren etter å komme i gang og tankene på hvordan hans kjære Fosenborg skal prestere, som er utløsende avslutter Eriksen. 

Fosenborg.com retter en stor takk til Roger Solhaug for det eksemplariske arbeidet han har lagt ned for klubben i over ni og et halvt år, både som spiller, manager, oppmann, menneske og ikke minst, som den gode kameraten til Rolf Solvang.  

Vi oppfordrer leserne våre til å legge inn en jubileumshilsen i kommentarfeltet under!

DEN STØRSTE BRAGDEN

Fosenborg klarte det utrolige! I høstmørket på Eberg ble formlaget Turbo beseiret i en fotballkamp som bølget fram og tilbake, og som til slutt endte på best tenkelig vis da Marcus Bendixen kronet sin mest fantastiske kveld i den sorte trøya med å bli matchvinner i bataljens aller siste sekund.

Seiersjubel. Solhaug bæres på gullstol etter sin 100. FBK-kamp. Eriksen trosser atter en gang smertene i skulderen og tar i et tak.

0-1 ble til 1-1. Etter 1-2 fulgte utligning til 2-2. Så ledelse 3-2, før Turbo kort tid før slutt satte inn 3-3.  Så i aller siste sekund: 4-3 og seier.

Stillheten som vanligvis preger boligområdet på Tyholt i ellevetida om kvelden ble brutalt brutt av primalskrik og jubelscener som man vanligvis kun opplever blant mer varmblodige folk på sørlige breddegrader. For da dommeren blåste for å sette sluttstrek for oppgjøret mellom Turbo og Fosenborg, kunne åtte mann la både glede og lettelse få fritt spillerom. En meget sterk høstsesong og et langt år i førstedivisjon ble kronet med tre poeng mot en motstander som i de seneste ukene har valset over motstandere som TF Legends, Promacon og Ozonlaget.

-Herlig! -Jaaaa! -Helt sykt! Det var de mest fornuftige ordene som det var mulig å få ut av FBK-erne etter kampslutt.

Turbo forventet kanskje lett kamp. I minuttene før kampstart kunne man overhøre dem snakke om forventninger om tosifret i målprotokollen. Om en motstander som befant seg ti (?) plasser bak dem på tabellen. Men det var før de møtte en mur og en samlet kraft som etter hvert tok både humør og spilleglede fra den selvproklamerte forhåndfavoritten. Sånn sett beviste Fosenborg at man mestret det aller viktigste innenfor fotballen. Det å kjempe og å stå sammen som et lag.

Den største helten av dem alle. Om Marcus Bendixens navn ikke har stått skrevet med gullskrift i klubbhistorien fra før, er det ingen tvil om at spissjuvelen fra nå av vil ha en helt spesiell plass når boka om Fosenborg Ballklubb skal skrives og lanseres til tiårsjubileet som feires til sommeren. I kveld ble skalaen for hva vi trodde det var mulig å prestere sprengt - og det ettertrykkelig.

Med fire scoringer lot Bendixen samtlige oppmøtte forbli hoderystende - i ren beundring. Han har et helt spesielt talent. I kveld sprang det ut i full blomst.

-I fare for å gjenta meg selv - for jeg har skrytt av Bendixen utallige ganger før; det skal rett og slett ikke være mulig å til de grader være tunga på vektskåla, ropte Ragnar Dahle.

Men kampen passet hurtigtoget perfekt. Og med en motstander som aldri så ut til å lære ved å ta ut sikring, kunne Fosenborgs nummer 17 fosse på en ganske åpen halvdel gang på gang. Og ikke minst utnytte de rommene han fikk.

Sånn sett ble kampen rent taktisk helt perfekt. Og det passet også bra at Turbo i stedet for å ta Fosenborg på alvor, mistet humøret og fortsatte praten om hvor svak motstanderen var.


-Skyt. ble det ropt fra Turbos trenerbenk. Men skuddene forble for det meste ufarligheter som helst beveget seg opp mot gjerdet øverst på vollen bak målet.

Akkurat det skyldtes ikke minst at Fosenborgs to ledd jobbet med en moral, iver og kampglød som vi etterlyste i vår, men som vi har sett stadig oftere i høst. De gamle postulatene om defensiv og kynisk fotball har atter en gang kommet til sin rett, og vist at alle som har påpekt at den helt særegne fosenborgske spillestilen er utrangert, har tatt feil.

Legg til at den defensive grunnstrukturen er ispedd elementer av gode offensive bevegelser og kloke pasningsvalg, og du har et lag som faktisk er i stand til å bite godt i fra seg på øverste nivå. Hvem hadde trodd det da vi skrev tidlig august, og FBK stod uten poeng - dog etter at 7-0-seieren mot Brønnøyoil uheldigvis ble strøket?

Store deler av kveldens mannskap utgjorde stammen av originalbesetningen fra ti år tilbake. En halvskadet Christofer Eriksen som nok en gang lot klubbfølelse gå foran egen helse ved å stå fram med kløkt og kraft. Per Aspli som gang på gang tok de lange og tunge løpene hjemover. Og Ragnar Dahle, som på sedvanlig vis spilte med kreativ klokskap i den offensive delen av spillet.

Vi måtte ta ansvar da både Erling, Sindre, Inge og Torkil meldte forfall, sa Eriksen, som på sin side så fram mot å kunne innta smertestillende preparater og å endelig få noen ukers hardt tiltrengt hvile.

Disse spillerne, ispedd Erik Lånke Solbus særdeles viktige rolle som ballsentral, Jarl Tønnesens gode fotballhode, samt Esben Kamstrups fantastiske stopperegenskaper, gjorde at man hadde ei sentrallinje som kunne stå i mot det verste presset.

Aller bakerst stod jubilanten Solhaug, som med kveldens oppgjør rundet ett hundre obligatoriske kamper for Fosenborg. På eget initiativ inntok den aldrende forsvarsspilleren rollen som burvokter - dog til bange anelser fra seg selv og mange av de frammøtte.

Nok en gang var det Roger Solhaug som tok ansvar og vikarierte for Bjørn Jensen når ingen andre ville. Synd det skulle bli som keeper han rundet 100 matcher, men seieren gjorde det lettere for alle.

 
Det så da heller ikke spesielt oppløftende ut i kampens åpningskvarter. Turbo fikk ta ledelsen - nok så oppskriftsmessig etter en retur fra keeper - og styrte spillet mot et lavtliggende FBK som først og fremst måtte arbeide for å finne seg selv. Men så, sakte og ganske umerkelig, endret kampen karakter. Fosenborgs hurtige overgangsspill gav flere store sjanser. Og til sist ei scoring etter at Bendixen rev seg løs.

Men ennå satt vi med følelsen av at det kun var et tidsspørsmål for Turbo satte inn et par kjappe goaler slik at de kunne cruise inn til seier. Akkurat den følelsen ble ikke mindre når 1-2 kom rett før pause.

Fotball kan sjelden beskrives med ord. I hvert fall kan knapt noen setninger gi et fullstendig og rettferdig inntrykk av andre omgang - kanskje de mest fantastiske 30 minuttene i Fosenborgs ti år lange historie. For dette var den halve timen da FBK scoret tre og kun slapp inn ett. Dette var omgangen da David veltet Goliat og tiden stod stille, da løpene klaffet, skuddene gikk inn og fosenborgerne evnet å holde en sulten motstander på en armlengdes avstand. Den 1. oktober 2012 ble det umulige gjort mulig.

Dette var omgangen som kronet en fenomenal høstsesong. I løpet av noen hektiske uker har Fosenborg bevist at klubben, laget og spillerne holder nivået, og at man faktisk hører hjemme blant eliten av trønderske fotballag.

Fosenborg - Turbo 4-3
Roger Solhaug, Per Aspli, Christofer Eriksen, Ragnar Dahle, Erik Lånke Solbu, Esben Kamstrup, Jarl Tønnesen, Marcus Bendixen (4)

Dagens Gøran: Marcus Bendixen.
Magiske Marcus. Ord blir overflødige. Tidenes prestasjon av en FBKer. Intet mindre.