Stolte øyeblikk

Tynn tropp og flere skader til tross; Fosenborg var en hårsbredd fra å ta poeng mot fjorårets norgesmester i bedriftsfotball.

Det var helt på tampen av den knallharde kampen. Klokka i sørsvingen viste 59 minutter og stillinga var 2-2 da dommeren blåste frispark til Bama Kickers. Muren ble stilt opp og motspillerne ble markert. Det knirket i kroppene til Fosenborgs heroiske soldater. Som man hadde kjempet for det ene poenget som nå lå halvveis nede i lomma. Det var bare å få stoppet det skuddet som alle visste måtte komme. Få ballen vekk. Få tida til å gå. Ikke vike en tomme, ikke gi bort en centimeter. Det handlet bare om å få det lille minuttet som var igjen til å bli til fortid.



Et drønn høres på Bratsberg. Et hardt skudd suser forbi muren og mot målet. Keeper-Jensen har tyngden på feil fot. Han rekker ikke å reagere før det er for sent og ballen ligger i nettet. Seriefavoritten Bama Kickers har klart det i siste sekund. Norgesmesterne har vunnet et oppgjør mot en motstander som lenge hadde dem på gyngende grunn, og de vet å sette pris på dét.

For kampen var av det heltemodige slaget. En slik type kamp som det går gjetord om, et oppgjør som man er lykkelig over å ha fått se i levende live. Og for spillerne i sort må det ha vært mange stolte øyeblikk underveis, til tross for at poengene ble med motstanderen hjem. Hvilke hjerter ble ikke varme av å se den durabelige innsatsviljen som ble framvist i kveld? Skal vi nevne at også dommeren var rørt og rød rundt øynene, og at det måtte en kraftanstrengelse til for å fylle lungene og blåse for full tid? Ja visst, han hadde skjønt det han og. Det var en ærefull kamp å dømme.



Eriksen, Steen og to blad Dahle. Fire spillere som i mer eller mindre grad vekslet på å fylle en midtbanetreer til fulle. Her var ingen Neerland Lone, Kvatningen eller Aspli. Ingen store stjerner og lite bohemsk krydder. Bare fire mann som visste hva som krevdes, som skjønte at det ville gjøre vondt, men som bet alt av smerte i seg. Fire løpsmaskiner, fire arbeidsmaur. Fire viljer sentrert i én. Og det mot en motstander som bølget fram med tungt skyts. Stadig sterkere, stadig mer massivt, men som stadig hadde større problemer med å finne ut av - og trenge gjennom en mur av pur oppofrelse.

Bakerst. En Bjørn Jensen med fangarmer og en Morten Jensen med kloke, om enn noe skadde føtter. En Nervik med strekk, en haltende helt. Løp gjorde han likevel, nesten like fort som før. Taklet hardt, stoppet det meste, men alle kunne se at han led. En Solhaug med et kranglete kne. Stille hadde han båret smerten, han ville skåne laget. Alle skjønte likevel at kroppen var i ferd med å si fra. At det snart var nok, at det var tid for hvile. Hvilken moral viste de ikke i kveld?
Scoringer blir på en måte uvesentlige i et slikt oppgjør, men det er selvsagt jakten på nettopp målene som frigjør energien slik at moralen kommer fram. Når man reiser seg én gang og utligner motstanderens ledelse, vitner det om karakter. Når man gjør det samme en andre gang, vitner det om en ukuelig tro. Når man så selv kommer i vakre angrepsbølger for å gå opp i ledelsen, forteller det at Fosenborg i kveld tok et steg videre. Man var ikke ni spillere, men en enhet.

Men Fosenborg gikk aldri opp til 3-2. Man våget og man ville det så sterkt, men man lyktes ikke. Christofer Eriksen var svært nær å bli tomålsscorer, det samme var Ragnar Dahle som bare var ett lite millisekund fra å få ladet kanoen i det rette øyeblikket. Synd? Ja, der og da, akkurat nå og i de nærmeste dagene. Deretter er fokuset et annet. Lærdommen om et lag med stor L som evner å hevde seg på et så høyt nivå gir tro på mange stolte øyeblikk i tiden som kommer. Fosen hyller Fosenborg, tapte poeng til tross.

Dagens Gøran: Christofer Eriksen
En av mange som leverte varene til fulle. Scoret 2-2-målet etter hurtig angrepsspill sammen midtbanekollega Ragnar Dahle. Jobbet utrettelig i samfulle 60 minutter. Viker ikke unna en duell, løper mer enn noen gang og er om mulig blitt enda kjappere i ballbehandlingen.

Kampfakta
Fosenborg – Bama Kickers 2-3
Bjørn Jensen, Morten Jensen, Ragnar Dahle (1), Sindre Dahle, Christofer Eriksen (1), Markus Steen, Roger Solhaug, Inge Nervik