På forhånd hadde den nye manageren gitt spillerne svært klare retningslinjer i forhold til oppladning, taktikk og rollefordeling på banen. Mest oppsikt vakte det likevel at sjefen krevde seksuell avholdenhet dagen før kamp. For lagets single spillere utartet det hele seg til å bli et filosofisk spørsmål. Hvordan definere sex? Hva med sex man har med seg selv? Og hva om man har elskerinna på besøk og akten blir gjennomført helt uten følelser?
I følge Meling var diskusjonen interessant, men manageren påpekte likevel at koblingen sex og følelser først og fremst er et kvinnefenomen. Og dermed var den ballen lagt død - i alle fall fram til neste korsvei.
Melings potente medisin så ut til å ha en positiv virkning idet dommeren fylte lungene og blåste hardt, bestemt og maskulint i fløyta. Som et klarsignal til hypothalamus, hjernens område for velvære og seksualitet, kunne man se fosenborgerne våkne til liv. Var det ikke en kvinne på motstanderlaget? Var hun ikke både blond og muligens også under 30 år? Ti fosenborghjerner regnet raskt, kalkulerte muligheter for ulike utfall. Og konkluderte. Her ble det garantert tette markeringer og kroppsdueller, og kanskje sågar noen taktiske sklitaklinger etterfulgt av rulling på kunstgresset. Jo da, her fantes det definitivt muligheter for å score.
Fosenborgmaskinen malte som en erfaren gigolo. Selvsikkert, med full kontroll over det kommende hendelsesforløpet. Først litt kosing med ballen. Bli trygg på seg selv og den man spiller med. Kjæle og føle. Litt forsiktig, før man gradvis nærmer seg målet. Legge inn et stangskudd eller to, bare for å vise hva man faktisk er kapabel til. Deretter erte litt og trekke seg tilbake til forsvar før man igjen går til angrep.
Taktikken var perfekt. Motstanderen merket raskt at her var det fosenborgerne som førte an og som bestemte tempoet i akten. Man ble rundspilt, men nå var det for sent å trekke seg. Har man takket ja til å spille kamp, må man tross alt fullføre.
Meling skulle selv få æren av å foreta den første penetreringen. Samspillet satt perfekt da John Moberg leverte en glimrende pasning til Fosenborgs spillende manager. Og i en sesong hvor det meste har gått stang ut, hvor det har blitt alt for få scoringer både på hjemmebane og bortebane, var Meling kald og målrettet når sjansen endelig bød seg. Med blikket festet på målet, viste hanndyret ingen nåde idet skuddfoten rettet ut ei strak vrist. Rett på sak. Ikke noe nøling. Pur kraft som var umulig å stoppe.
Et brøl gikk gjennom fosenborgerne og ut over Eberg. Et brøl som måtte vekke naboene - eller i alle fall ungene deres - en kollektiv utladning gikk gjennom spillerne og ut i den kalde høstlufta. For motstanderen, som bare såvidt hadde begynt på oppvarmingen, føltes nok scoringen som en real nedtur. Var dette alt? Var det over allerede?
Det er alltid tøft å angripe på ny når man har scoret. Ofte legger man seg litt i forsvarsposisjon. En får et behov for å samle krefter før en kan gyve løs på neste angrepsbølge. Imidlertid viste det seg at Melings oppskrift med avholdenhet hadde ført til at spillerne fremdeles hadde mye oppdemmet energi som ennå ikke hadde fått sin utløsning. Dermed var det klart for runde to.
At fosenborgerne evnet å gå i angrep rett etter scoringen, var uvant, overraskende og ikke minst imponerende av såvidt voksne menn.
Potente og i fine posisjoner fortsatte FBKerne å rulle over motstanderen. Spillet bølget mellom pene kortpasninger og lange, presise baller over en motstander som ennå ikke evnet å komme seg ovenpå slik at man kunne styre spillet. I løpet av fire hastige minutter var Fosenborg nær nok et klimaks - det hadde nesten vært for mye av det gode - dessuten skjedde et eller annet idet ballen skulle styres inn grotten for siste gang.
Først da Torkil Finnanger bommet alene med keeper. Uvant for spissen, som har for vane å bøtte inn mål på trening, og som i sine yngre dager var en målgarantist.
Senere da Christofer Eriksen satte en straffe til høyre for målet.
-Jeg har drevet mye med egentrening i det siste, og da setter jeg alltid straffen i målet. Men det er tross alt forskjell på trening og kamp, sa den ulykkelige straffeskytteren, som i tillegg påpekte at treningsøvelsene heretter må bli mer realistiske dersom det skal fungere i kamp.
Med to raske scoringer ville oppgjøret vært punktert. TBRT ville gitt opp alle forsøk på å overta styringa i kampen. Men når Fosenborg misbrukte sine sjanser, var det som om lufta gikk litt ut av de svartkledde.
Det føltes som en voldtekt. Motstanderen tok over kontrollen og ble faretruende dominant, mens kampuret tikket brutalt sakte. Fosenborg ble liggende lavt, uten evne til å støte imot. De svartkledde ble ridd i stykker. Filleristet. Rytmen og bevegelsene var borte. Klarte rett og slett ikke stå imot. Tok det som kom og håpet at det snart skulle bli pause idet svetten rant og all nytelse var borte. -Ikke nå igjen, tenkte spillerne når en motstander kom seg inn på baksida og presset inn utligningen gjennom en åpning som var så liten at det rett og slett ikke skulle ha vært plass der.
Pause. Drikke. Debriefe. Snakke om det som hadde skjedd. Legge en plan for neste akt. Ut på banen for å tilrive seg initiativet atter en gang.
Baklengsmålet hadde gjort Fosenborg til et såret dyr. Sterkere, klokere, mer skjerpet på hva som kunne komme. Det var på tide å vise seg som alfahanner. De som bestemmer og leder flokken. Og som får parre seg med hvem de vil.
Men det tok tid før lysten på seier våknet for fullt. I tjue minutter følte lagene på hverandre. Som ei forsiktig oppvarming til det som skulle komme. Litt smågnukking. Men så reiste fosenborgerne seg.
Og eksploderte i et fyrverkeri av blendende spill og sjanser. Fosenborg trykket til. Pushet på. Tok styringa og nektet TBRT noe som helst bevegelsesrom. Presset motstanderen ned i knestående. Jaget og hamret løs på et lag som hadde fått nok og som ikke kunne svare.
-Rytmisk og hurtig. Press innover og ta kontringene med flere mann. Ikke tenke. Aldri tenke, hadde Meling predikert. -Ta fram de indre bildene. Visualiseringen der du lykkes. Der du finner fløyelstunnelen og scorer. Der du vinner.
Men spurten kom for sent. Den siste kraftanstrengelsen gav ingen forløsende scoring. I stedet satt man som så mange ganger før igjen med ei følelse av å ha blitt snytt. For Fosenborg var nær ved å finne den deilige åpningen på tampen av kampen. Hadde bare dommeren lagt til ett eller to minutter til, ville TBRT ikke klart å stå imot lenger. Og fosenborgerne kunne ha dratt hjem, overmannet av lykkelig tomhet.
Fosenborg - TBRT 1-1
Nils Endre Øverland, Roger Solhaug, John Moberg, Esben Kamstrup, Sindre Meling (1 - gk), Torkil Finnanger, Per Aspli, Christofer Eriksen, Markus Steen, Ragnar Dahle.
Dagens Gøran: Nils Endre Øverland
Alfahann som bokstavelig talt redder dagen. Leverer sin beste kamp. Flyr høyt - ligger lavt. vil ikke ha noe inn bak seg, og lykkes med det.
