Melings magiske medisin

Til tross for at Fosenborg viste spillemessig framgang, ble fasiten i overkant mange baklengsmål og nok et tap idet høstsesongen ble sparket i gang. Likevel var det få som tok nederlaget spesielt tungt etter kampen. Til det var det rett og slett for mye å glede seg over.

Høstjakta. Bare ordet vekker assosiasjoner om festfotball, trepoengere og mange scoringer. For Fosenborg har august, september og oktober tradisjonen tro vært ensbetydende med opptur og klatring på tabellen. Svarttrøyene har alltid levert bedre på sene høstkvelder hvor kunstgresset har badet i dugg og flomlys.

Et sikkert høsttegn har det også vært at laget har omprioritert rent formasjonsmessig etter trøblete vårsesonger. I fjor la man om til fra 2-3-1 til 3-2-1 i august. Året før skjedde det motsatte. Og i dag ble det etter et kort styremøte på sidelinka - bare minutter før kampstart - vedtatt å gå tilbake til 3-2-1.

Endringen skjedde etter at Sindre Meling tok grep.

-Jeg mottok en mail i dag tidlig hvor klubbstyret etterlyste ansvar i form av nye tanker fra oss spillerne. Endelig! Jeg hengte opp "Ikke forstyrr-skiltet" på kontordøra, gled ned i divanen, satte på Vaya Con Dios på repeat på Ipoden og lukket øynene. Deretter havnet jeg i en tilstand hvor tid og rom opphørte å eksistere. Jeg vet ikke akkurat hvor lenge jeg lå sånn, men da jeg våknet hadde jeg liggesår og kontorlokalet var mørkt og tomt. Men viktigere; jeg hadde løsningen klar. Det måtte bli 3-2-1.

På Eberg var Melings lagkamerater godt i gang med oppvarminga, uvitende om endringen som skulle finne sted. Alle hadde innfunnet seg, klare til å i alle fall gjøre et forsøk på å snu trenden fra vårsesongen. Men hadde man troen på tre poeng mot en topp-plassert motstander? Christofer Eriksen var den mest optimistiske vi traff på i minuttene før kampstart. Hans "tja" lød likevel ikke helt overbevisende.

To minutter før kampstart kom imidlertid Meling halsende, fremdeles litt i ørska etter den litt lange duppen, men samtidig merkelig våken og tilstedeværende. -3-2-1! ble det ropt. -Spill 3-2-1!

Sindre Meling beskrives som regel som en balansert og særdeles hyggelig fyr med mye humør og - sagt med kontaktannonsespråket - en voksen gutt med glimt i øyet som liker turer i skog og mark. Sånn sett var det nesten litt skremmende å se herr jordnær og velartikulert komme løpende i shorts og dressjakke, med fotballskoene i den ene handa og slipset i den andre. På den annen side var Melings innlevelse så enorm at ingen kunne finne på å stille spørsmålstegn ved mannens vurderingsevne.

Selvsagt ble det formasjonsendring.

Men kampen begynte helt forferdelig. Kanskje verre enn noen gang, for etter ti minutter stod det 0-2. Ennå hadde ikke Fosenborg klart å treffe to pasninger på rad. I stedet var FBK et baktungt kollektiv som så ut å trives best når ballen var langt unna. Her var få løp, ingen bevegelser og knapt ei takling.

Var fosenborgerne - i sin desperasjon etter lettvinte løsninger - blitt forført og lurt av en mann som tilbrakte store deler av arbeidsdagen i tung, tung søvn? Var en manns drømmerier så lett blitt overført til en hel skokk av trauste og jordnære mannfolk? I så fall var det sannelig ikke rart at en hel generasjon av tyskere lot seg bedra av en østerriker med bart for åtti år siden.

Men så viste det seg at Meling hadde vekt bak ordene, for gradvis hevet Fosenborg seg, snart til spillemessige høyder som vi i alt for stor grad har savnet i hele år. Frykten for at midtbanen skulle bli overspilt viste seg ubegrunnet, og løpsvillige kanter bidro til flere alternativer offensivt.

Men først og fremst handlet det kanskje ikke så mye om formasjon? Kanskje var det like viktig at spillerne la bort frykten og vant tilbake spillegleden?

Resultatet var at Fosenborg produserte store sjanser. Og ikke bare en eller to, men mange. Men man satte dem ikke. Alene med keeper, skudd rett utenfor, i stanga eller akkurat innenfor keepers rekkevidde. Kjappe kontringer i overtall ble skuslet bort av dårlige førstetouch. Eller så stokket føttene seg idet man skulle trille ballen i det åpne målet.

Undertegnede har sett mange kamper med Fosenborg. Og jeg tror ikke jeg kan huske verre sjansesløseri. Vi må i så fall tilbake til 2006, i åpningskampen mot Fokus Bank, for å finne tilsvarende mangel på målteft. Den gang snudde det kjapt. Fosenborg var tro mot seg selv og vant resten av kampene den sesongen.

Håpet for Fosenborg er at klubben og spillerne er tro mot Melings klarsyn. For her handler det ikke om å tenke resultat, men prestasjon. Sett gjerne to streker under det ordet. For fortsetter man i samme spor som i kveld, kommer poengene. Garantert.

Noen juseringer kan og bør gjøres. Litt mer kløkt og klokskap for å unngå de verste overgangene imot må til. I kveld ble Fosenborg hardt straffet av en pasningssikker motstander som hadde stilt inn skuddfoten. Derfor ble det så mange som sju mål imot. Likevel er det ingen tvil om at laget har fått ferten av noe som kan gi rikt, høstlig utbytte.

Så ja, det grunn til optimisme. Til tross for at klubben bare har to poeng på seks kamper.

Fosenborg - Purity Toppfotball 1-7
Nils Endre Øverland, Roger Solhaug, John Moberg, Christofer Eriksen, Markus Steen, Ragnar Dahle, Erik Lånke Solbu, Sindre Meling (1), Marcus Bendixen.

Dagens Gøran: Sindre Meling
Seksti minutter uten å slå opp den evinnelige lårstrekken er ikke hverdagskost for mannen som dessverre har sett for mange andreomganger fra sidelinja. I kveld brillierte Meling i sin midtbanerolle, både som dirigent med kloke instruksjoner og som drivende kreativ kraft. Scoret et herlig, kaldt mål på tampen av kampen.