Vant brødreduellen, tapte kampen

Christofer Eriksen trosset smertene og ignorerte legens ordrer. I stedet bet han tennene sammen og leverte backspill som ikke har vært sett siden Ronny Barstrand herjet i den sorte fosenborgtrøya.

Ragnar Dahle teller gang på gang, men kommer bare til sju spillere.

I bakgrunnen tøyer Sindre Meling på sitt vonde lår.

Fattige sju mann var beholdningen da manager Sandor Majewski foretok vareopptelling foran ettermiddagens høyinteressante oppgjør på Eberg.

Dette regnestykket omfattet en ankelskadet Ragnar Dahle, samt Christofer Eriksen som i lengre tid hadde slitt med en plagsom skulderskade. Samtidig var Sindre Melings stadig tilbakevendende lårstrekk en kime til bekymring, det samme kunne sies om Marcus Bendixens raske muskulatur som rykket til i småkramper allerede under oppvarminga.

Kolspasientene Steen og Solhaug håpet på sin side på avlasting og flerfoldige pauser på sidelinja. Slik skulle det imidlertid ikke gå.

For iherdig rekrutteringsarbeid hadde gitt null i utbytte. For første gang på fem år stilte Fosenborg uten innbyttere. Fundatorspillerne hadde vanskelig for å skjule smilene idet det gikk opp for dem at seriens bunnlag om mulig stilte mer svekket enn noen gang før. Her lå  det an til kattens lek med en allerede halvdød mus. Nesten litt kjedelig, kunne enkelte synes.

Men kampen ble alt annet enn enveiskjøring. Fosenborg lå klokt og samlet på egen halvdel og lot Fundator få lov til å trille ball, samtidig som man jaktet brudd og raske overganger. Og sjansene lot ikke vente på seg. Med små nålestikk broderte man seg framover i hurtig tempo etter å ha gjenvunnet ballen i gunstige posisjoner. Marcus Bendixen kom alene med motstanderens keeper flere ganger, men klarte ikke å sette sjansene da de bød seg.

Fundator malte på sin side tålmodig på med sitt pene, men ikke veldig effektive pasningsspill etter oppskrift fra Åge Hareides tid i Viking. De mange berøringene gav stort ballinnhav, men få store og opplagte sjanser. Det var først da Fosenborg lot en motstander få fri bane og tid til å stille inn skuddfoten, at det virkelig ble farlig. Skuddet snek seg inn nede ved Esben Kamstrups høyre stolpe.

Med 1-0 kunne man tro at lufta skulle gå ut av fosenborgballongen. At spillerne i sort skulle skrumpe inn i mangel på selvtillit og uten veldig gode opplevelser på banen siden mai.

Men ikke i ettermiddag. For i mangel på de etablerte stjernene, stod kollektivet Fosenborg tross alt mer fram som et lag enn vi har sett det på lenge. Taktikken ble opprettholdt, for som Sandor Majewski sa det: - Hvis du endrer alt i livet ditt etter litt motgang, vil du aldri finne ut om du egentlig var på rett vei.

Belønningen kom etter kun kort tid. 1-1 var som å se Markus Steen slik vi husker ham fra glansdagene, da han løp motstanderne i senk i 2006. Ballen til navnebror Bendixen var utsøkt. Avslutningen fra sistnevnte var av ypperste klasse. Fosenborg hadde gitt svar på tiltale.

Men gavmildheten på egen halvdel skulle nok en gang hjemsøke Fosenborg og sånn sett komme som en straffedom fra høyere makter. Den som ikke ofrer nok, havner selv på alteret. Atter en gang førte mangelfullt press til baklengs. I stedet for 1-1 ved pause, kunne Fundator senke skuldrene nok til å få en følelse av at seieren tross alt var innen rekkevidde.

Kampen åpnet seg i andre omgang. Begge lags spillere gikk etter hvert tom for krefter, men det var likevel imponerende at FBKs eneste sju klarte å holde følge med Fundators ti. På sidelinka kunne de hvite motstanderne innta iskalde fruktsmoothies, massere hverandres lår, samt innta powerbars og små tabletter med ukjent innhold. Fosenborgerne måtte på sin side nøye seg med en kjeft vann, eller slikke grådig i seg svetten som rant ned mot munnen.

Det var derfor ikke overraskende at Fundator satte inn to raske mål, nok en gang forært av litt for gavmilde fosenborgere. Desto hyggerligere var det at FBK klarte å heve moralen i de siste tjue minuttene. Og ikke minst var det imponerende at Fosenborg klarte å varte opp med to av de flotteste scoringene vi har sett på svært lang tid.

For hvor fort gikk ikke ballen mellom Steen, Bendixen, Meling og Dahle da 1-4 ble til 2-4 og da 2-5 ble til 3-5? I alle fall hurtig og presist nok til at Fundators spillere mistet både oversikt og evne til å stanse det som kom.

Mange skal berømmes etter det som tross alt var en heroisk kamp hvor bare marginene gjorde at utfallet ikke ble ett eller tre poeng til spillerne i sort. Med en eller aller helst to innbyttere, kunne vi sannsynligvis skrevet om seier og tabellklatring. Det er et tankekors at så mange fosenborgere ikke tok turen for å hjelpe klubben ut av den nederste nedrykksgjørma.

Slått, men ikke utslått. Det offensive firkløveret skapte mange sjanser og stod for tre mål. Til høyre skimtes Esben Kamstrup, som med sitt eminente keeperspill er i ferd med å gi ledelsen et luksusproblem.

Men vi fokuserer heller på de som tross alt møtte opp. Spillerne som trosset skader og sykdom, barnebursdager og bryllupsdag. Og mest av hyller vi kanskje Fosenborgs nummer sju.

For Christofer Eriksen lot smerter være smerter. Lot legens ordrer være ord uten betydning. Ofret seg selv og ignorerte at ei søvnløs natt med uten ro var det neste sannsynlige stoppested. Slik vant han brødreduellen. Og slik vokste han i medspillernes, managerens og supporternes øyne. Fra å være en lettbeint teknikker med hjertet på rett plass til å bli en bauta, en kriger med hjertet langt utenpå drakten.

Dagens Gøran: Christofer Eriksen
Herjer tidvis med både storebror og de andre spillerne som var uheldige nok til å måtte bekle Fundators venstreside. Vinner dueller og er kreativ og kald i det offensive spillet. Er nær ved å hamre inn to mål når han kaster seg fram på corner.

Fosenborg - Fundator 3-6
Esben Kamstrup, Roger Solhaug, Christofer Eriksen, Markus Steen, Sindre Meling, Ragnar Dahle (1), Marcus Bendixen (2).

Et hederlig tap

Fosenborg i førstedivisjon er som et deja vu tilbake til tidlig 80-tall da norsk fotball befant seg på nivå med miniputter som Liechtenstein, Andorra og Luxemburg.

Du visste det lenge før du satte deg ned foran fjernsynsapparatet at dette ikke kunne gå. Det bare måtte bli tap. Gjerne med fire-fem baklengs. Et utspilt norsk lag som knapt skapte særlig store sjanser. Men hver landskamp var en høytidsstund. Og scoret vi et mål, var det nok til at man kunne gå med rakk rygg på arbeid neste dag. Scoret vi to, gikk en på fylla og tok fri. Og vant vi...?! For det norske sosialdemokratiet skjedde det heldigvis svært sjelden.

Mange været en sensasjon da det fremdeles stod 0-0 etter et kvarter.

Fosenborg befinner seg per dato like langt unna toppen av bedriftsserien som Norge var deltakelse i EM eller VM under Tor Røste Fossen. Og laget har like få stjerner som det norske herrelandslaget kunne vise til. Norge hadde Tom Lund, Fosenborg har Marcus Bendixen. Norge hadde Hallvar Thoresen, Fosenborg har Sindre Meling. Det norske landslaget bestod stort sett av gråstein. Så også Fosenborg.

Men gråstein er vakkert. Steinen er den norske folkesjela i komprimert form. Ujålete, utholdende og hard. Det enkle klarer seg lenge i et land hvor svett matpakke selv i 2012 blir ansett for å være et gourmetmåltid.

Sånn sett var Fosenborgs oppgjør mot FBK Fotballgutta på sin helt særegne måte - vakkert. Det var mannfolk på dugnad, arbeiderklasse, skitt under neglene og lange, harde kraftspark mot en enslig spiss. Det var noe samlende over taktikken og utførelsen. For Fosenborg hang med mot det i gjennomsnitt ti år yngre motstanderlaget med seriens minst oppfinnsomme navn. Og selv om det glapp ved et par korte anledninger i første omgang, var det jevnt ved pause. 0-2 var rett og slett hederlig. Et resultat å være litt stolt av.

Nå gikk det litt verre i andre omgang. For den av oss som husker landskampene på monopolkanalen rundt 1980, kan kanskje Rolv Hovden erindres. Kommentatoren som raskt konstaterte at "...nå er det gjort..." da Norge slapp inn sitt tredje for kvelden i en kamp mot Finland. Om salige Hovden hadde vært til stede på Eberg ville han ha sagt det samme i løpet av de første minuttene etter hvilen. Liksom for å gi klar beskjed om at kampen var over. Det var egentlig ikke noen vits i å spille videre når det ble 0-3 og 0-4. Dommeren kunne like godt blåse av, selv om det stod igjen en halvtime.

Som det norske herrelandslaget med de korte shortsene, klappet også Fosenborg litt sammen utover omgangen. I Norges tilfelle kunne man skylde på at det tross alt var kamp mellom amatører og i mange tilfeller profesjonelle spillere. Man kunne ikke forvente at nordmennene, som gjerne kom rett fra jobb, enten de var industriarbeidere, postbud eller bønder, hang med på de nordirske stjernenes løp eller finter.

Likedan var det for Fosenborg. Samtlige med krevende fulltidsstillinger, unger som krever sitt og koner som forlanger klitorismassasje klokka 05.00 om morgenen. Det blir lite overskudd og pust igjen av slikt.

Markus Steen gjorde en fin-fin figur i kveldens kamp.

Det ble 1-7 til slutt. Naturtalentet Marcus Bendixen løp som en vind forbi utespillere og keeper, akkurat som Tom Lund gjorde det mot Tsjekkoslovakia i 1-5-tapet i 1980. Den gang var det nok til å berge kvelden og til at man la seg med et smil på puta.

Et hederlig tap, kunne man høre seg selv si idet søvnen tok en. Det er godt slike finnes fremdeles.

Fosenborg - FBK Fotballgutta 1-7
Esben Kamstrup, Roger Solhaug, Markus Steen, Christofer Eriksen, Per Aspli, Marcus Bendixen (1), Ragnar Dahle, Sindre Meling.

Dagens Gøran: Esben Kamstrup
Matchvinner, uten at han egentlig ble det. Dominant i feltarbeidet, god på streken, bra med ballen i beina og fine igangsettinger. Meget, meget solid!

Hvor går veien videre?

Etter halvspilt sesong har kritikerne som hevdet at Fosenborg gapte over mer enn klubben kunne fordøye da man takket ja til opprykk, fått foreløpig rett. Samtidig har den rekordlange tapsrekka gjort at de mest optimistiske tilhengerne har begynt å innse at det etter all sannsynlighet blir med én sesong på øverste nivå.

Selv var jeg betinget positiv da det ble kjent at FBK fikk sjansen som så mange hadde hungret etter i flere år. For der en del påpekte at fosenborgstallen generelt sett var blitt for gammel, mente jeg at spillerne hadde vist framgang til tross for at alderen indikerte mer betydelige fysiske forfall enn grå hår og bilringer. Det var min overbevisning at de fleste av spillerne var blitt så fotballkloke at de minst hadde en eller to gode sesonger til i seg. Nå er jeg mer i tvil.

Jeg påstod før sesongstart at FBK-stallen var mer komplett enn noen gang før.  Og sannsynligvis hadde jeg rett i det. Men forskjellen mellom 2. og 1. divisjon har vist seg å være større enn noen kunne ane eller spå på forhånd. For idretten har blitt spisset. I rotteracet etter å kapre seriemestertittelen har en del klubber forsterket i så stor grad at vi ikke lenger snakker om glade amatører. Toppen av bedriftsfotballen er i ferd med å bli en heltidsbeskjeftigelse. Og da spørs det om det er plass til Fosenborgs utvalgte.

Akkurat nå tviler jeg på om Fosenborg klarer å karre seg over nedrykksstreken innen vi skriver oktober. Riktig nok har man gjort unna de aller verste motstanderne, for FBK har møtt veggen mot både Verdenslaget, TF Legends, HIST, FV Design og Ozonlaget. Dette er klubber som befinner seg på øvre halvdel. Men akkurat det er kanskje bare en mager trøst av forbigående karakter, for også lagene som befinner seg lenger ned på tabellen virker å inneha mer enn nok kvalitet til å kunne forlenge den fosenborgske tapsrekka.

Etter sigende har de mange nederlagene gjort noe med den ellers humørfyllte gjengen fra Wilhelmsmyhr. Noen vil si at klubben, enten det dreier seg om spillere eller ledere, har fått virkeligheten slengt i trynet, og at oppvåkninga faktisk trengtes etter nesten ti år med usannsynlig framgang.

Men ting kan snu. Og vi har sett det før at Fosenborg er et typisk høstlag som alltid mobiliserer litt ekstra når kunstgresset blir duggvått og bader i skinnet fra lyskasterne. Samtidig er det tett nok i bunnen til at et par trepoengere vil gi det nødvendige løftet på tabellen. Det finnes heldigvis flere overkommerlige motstandere, så det blir nok flere jubelscener også i høst.

Noen vil si at det uansett ikke spiller noen rolle. For det hevdes at det allerede er bestemt at Fosenborg skal ned en, to eller fem divisjoner. Sånn sett kan det synes som om nedrykket allerede er planlagt blant sentrale skikkelser i klubben. Akkurat det er både litt trist og et ironisk tankekors. Før planla man opprykk. Nå ser man fram mot nedrykk.

Fosenborg står nok foran et veiskille denne høsten. Om klubben berger plassen, vil man da beholde den? Og om laget rykker ned for første gang i historien; hvor langt velger man å falle? Et annet spørsmål er om de mest ambisiøse spillerne velger å ta viktige karriereår på lavere nivåer, eller om man hopper på første og beste tilbud fra andre hardtsatsende klubber.

Høsten 2012 vil gi viktige svar på Fosenborgs framtid. I den store sammenhengen er jeg betydelig mer optimistisk. Jeg tror klubben kommer til å gå i seg selv og søke tilbake til røttene etter en langvarig marsj mot toppen av seriesystemet. Målet om førstedivisjon ble nådd. Nå bør det være helt andre målsetninger som gjelder.