All the young dudes

Mens mange unge fotballspillere velger å bruke ungdomstida på å nå drømmen om proffspill, valgte flere fosenborgere å vie sine beste år til sigaretter, alkohol og brettspill.
Vi befinner oss i første halvdel av nittitallet. Røykeloven finnes ikke, indierocken herjer på cd, en datamaskin kan ikke brukes til noe som helst og Nils Arne Eggen og Drillo er landets fotballguder. Kostholdsfanatismen har ennå ikke begynt å skylle over landet; ennå er det få fedre i førtiårsalderen som legger opp livet sitt etter den daglige treningsdosen og den obligatoriske Birken. Marathonløping er nemlig noe Toralf Rekkebo driver med og som man kan lese om i Adressa, og folk flest er fornøyde så lenge de får spise pizza eller løvbiff på lørdagskveldene.

I denne settingen lever en del framtidige fosenborgere sine ubekymrede liv. Studietida har knapt begynt, og Dragvoll er således stort sett et godt påskudd til å møtes for filosofi, fem kopper kaffe og tjue marlboro light. I det som i dag ville blitt betegnet som et særdeles helsefarlig rom sitter studentene bak glassveggene mens de suger i seg nikotin og diskuterer hvilken Neil Young-plate som egentlig er best. Etter endt økt på Dragvoll tar de bussen til byen og fortsetter diskusjonene på Café Bagatelle. Mer kaffe. Mer røyk. Mer prat.

Slitne, men glade vender de blivende fosenborgerne hjemover. De bor fremdeles på gutterommene sine, få av dem har kjæreste og internett er ennå ikke funnet opp. Fantasien er derfor deres redskap når de skal oppnå et kort, men lykkelig øyeblikk.

Om kvelden møtes de igjen. Noen av de framtidige fosenborgerne har deltidsjobb ved siden av studiene, men de har likevel mer enn nok tid å ta av. På rommene sine har de sofa, kaffetrakter og stereoanlegg - alt hva en ung mann trenger i det moderne nittitallssamfunn. Dermed er det på`n igjen med herr koffein og frøken nikotin - denne gangen akkompagnert av en god og lang runde Risk.

I flerfoldige timer kan de sitte. Utkjempe små slag i Midøsten, krangle om Kamtsjatka eller være enige om fred mellom Sør-Amerika og det vestlige Afrika. Det er samme scenario hver gang, bare at rollene byttes med jevne mellomrom. Likevel fryder de seg som unger, men de banner når terningen lander på én. Noen ruger og kriger minst mulig, forsøker å bygge seg en hær for å slå til når de andre er svake. Det er som regel denne taktikken som er selve vinnerformularet. Noen ganger varer spillet så lenge at man må avslutte og la brettet stå til neste kveld.

Når det er helg, er de framtidige fosenborgerne klare for fest. Ennå er Strossa, den lille puben på Samfundet, et yndets besøksobjekt. Men først er det vorspiel. På nittitallet er fremdeles hjemmebrent noe man ubekymret kunne drikke. Kombinert med øl blir det en vel tøff blanding for en del av våre venner, og det hender at de må slippe ut noe av inntaket før man er kommet til bestemmelsesstedet. Om det er på vei til bussen eller på selve bussen spiller liten rolle. Det viktigste er komme seg raskt i form igjen.

På puben danser de framtidige fosenborgerne av hjertens lyst. At det lukter oppkast av enkelte, synes ikke å plage noen. Stadig er de å se på dansegulvet, hoppende rundt helt uten eleganse eller stil. Ikke trekker bevegelsene damer, men de unge er glade og trives i hverandres selskap. Det fylles på med øl, noen tømmer seg nok en gang – enten på do eller på dansegulvet – og man har det stort sett ganske trivelig. Når klokka ringer for siste ølservering er det tid for kveldens prioritering. Nattbuss hjem eller enda en øl. Man lander som regel på det siste.

Våre framtidige fosenborgere er i ganske god form sett ut fra det livet de lever. De spaserer hjem fra byen, sommer som vinter, og dette er egentlig deres ukentlige mosjon. Med en røyk i munnviken holder de varmen. Noen ganger har de glemt fystikkeska. Da må de hele tiden passe på å ha en sigarett gående. Hvis ikke blir turen hjem veldig lang.