Et realt mageplask

Fosenborg gikk inn for landing med buken først i sesongens siste kamp.

Kaldt, vått, surt og til tider rått. Fosenborgs møte med Osloveien Kickers ble en gedigen nedtur. I tre kalde varmegrader og med piskende sludd skulle en særdeles god sesong krones med seier. Klubbledelsen hadde invitert spillerne med fruer til bankett på brakka etter kampen, men bronsefesten ble raskt avlyst da klubbens styreleder innså at Fosenborg halset bak en motstander som var et par hakk mer treffsikker.

For Fosenborg kom for sent ut av startgropa. - Jet lag, mente Christofer Eriksen, nylig ankommet fra USA, men den forklaringen kunne neppe brukes på samtlige FBKere med adresse Heimdal, Flatåsen og Byåsen. Man rakk aldri å få kampen inn i sitt spor, og de sortkledde så heller aldri ut som noe vinnerlag på Eberg i kveld. I stedet var det Osloveien Kickers som sjokket FBK med innsats, vilje, løpskraft og teknisk fotball. At den røde motstanderen tidlig gikk opp til 1-0 var således et omen for en nitrist forestilling.

- Vi viste god gammeldags vilje da Erling utlignet til 1-1, men deretter ble vi igjen passive. Jeg vet ikke om det var innstillinga det stod på, men det ble rett og slett vanskelig når motstanderen rullet over oss gang på gang, uttalte en skuffet og nedslått manager Dahle. Innad kunne det virke som om FBK tidvis var preget av dårlig stemning, og dette bidro nok heller ikke til storslåtte FBK-prestasjoner.

Oppgjøret var tidvis krydret med sinne, klaging og frustrasjoner. Tilløp til krangel og kjefting mellom medspillere var et lite trivelig skue. Samtidig var det heller ikke stemningsskapende at dommeren i kritiske situasjoner valgte å la det røde kortet ligge i lomma når Fosenborgs Neerland Lone blant annet ble felt av de rødes bakerste forsvarer. Likevel mistenker vi at mangelen på attityd skyldtes en undervurdering av motstanderen, og at det var vanskelig å omstille seg rent mentalt når det viste seg at Osloveien var et uventet godt lag. Vantroen var kanskje også stor når man innså at til og med de rødes bittelille spiller av asiatisk herkomst, på forhånd omtalt som rundingsbøya av humoristiske FBKerne, var en mer enn habil spiller.

For Osloveien gikk nok en gang raskt opp i ledelsen, og den mentale motvinden fortsatte for Fosenborg. At Markus Steen utlignet til 2-2 med sin scoring nummer femti i sort drakt tidlig i andre omgang var et lite lyspunkt på en ellers mørk kveld, men lykkerusen skulle bli kortvarig. Atter dominans fra Osloveien Kickers og påfølgende ledelse til de multikulturelle var fasiten etter 40 spilte minutter.

- Vi hadde vår beste periode rent spillemessig når vi jaget utligning nummer tre, mente Morten Jensen. Vi presset høyt, vant ballen og slapp ikke motstanderen til i det hele tatt. Imidlertid ble vi altfor omstendelige i angrepsspillet, og vi klarte ikke komme til så mange store sjanser som vi burde, og når vi hadde muligheten var det stang ut. Litt for ofte virket det som om vi hadde skuddvegring, og derfor ble det mye resultatløst småspill. Akkurat det var frustrerende å se på.

Fosenborg kom aldri nærmere poeng i årets siste kamp, og i stedet for 3-3 kom 2-4 på ei kontring. Et resignert Fosenborg gav opp. Attityden var borte, slaget var tapt. Og da Osloveien pyntet inn sitt femte for kvelden, var det like greit at dommeren blåste av hele sesongen.

Dagen Gøran: Inge Nervik
Spilte kun de første femten minuttene før han måtte gi seg på grunn av sykdom. Til tross for dårlig form viste Nervik styrke både gjennom defensive inngripener og offensive raid. Var savnet i resten av kampen.

Fosenborg – Osloveien Kickers 2 - 5
Bjørn Jensen, Morten Jensen, Roger Solhaug, Per Aspli, Ragnar Dahle, Erling Neerland Lone (1), Markus Steen (1), Inge Nervik, Christofer Eriksen

All the young dudes

Mens mange unge fotballspillere velger å bruke ungdomstida på å nå drømmen om proffspill, valgte flere fosenborgere å vie sine beste år til sigaretter, alkohol og brettspill.
Vi befinner oss i første halvdel av nittitallet. Røykeloven finnes ikke, indierocken herjer på cd, en datamaskin kan ikke brukes til noe som helst og Nils Arne Eggen og Drillo er landets fotballguder. Kostholdsfanatismen har ennå ikke begynt å skylle over landet; ennå er det få fedre i førtiårsalderen som legger opp livet sitt etter den daglige treningsdosen og den obligatoriske Birken. Marathonløping er nemlig noe Toralf Rekkebo driver med og som man kan lese om i Adressa, og folk flest er fornøyde så lenge de får spise pizza eller løvbiff på lørdagskveldene.

I denne settingen lever en del framtidige fosenborgere sine ubekymrede liv. Studietida har knapt begynt, og Dragvoll er således stort sett et godt påskudd til å møtes for filosofi, fem kopper kaffe og tjue marlboro light. I det som i dag ville blitt betegnet som et særdeles helsefarlig rom sitter studentene bak glassveggene mens de suger i seg nikotin og diskuterer hvilken Neil Young-plate som egentlig er best. Etter endt økt på Dragvoll tar de bussen til byen og fortsetter diskusjonene på Café Bagatelle. Mer kaffe. Mer røyk. Mer prat.

Slitne, men glade vender de blivende fosenborgerne hjemover. De bor fremdeles på gutterommene sine, få av dem har kjæreste og internett er ennå ikke funnet opp. Fantasien er derfor deres redskap når de skal oppnå et kort, men lykkelig øyeblikk.

Om kvelden møtes de igjen. Noen av de framtidige fosenborgerne har deltidsjobb ved siden av studiene, men de har likevel mer enn nok tid å ta av. På rommene sine har de sofa, kaffetrakter og stereoanlegg - alt hva en ung mann trenger i det moderne nittitallssamfunn. Dermed er det på`n igjen med herr koffein og frøken nikotin - denne gangen akkompagnert av en god og lang runde Risk.

I flerfoldige timer kan de sitte. Utkjempe små slag i Midøsten, krangle om Kamtsjatka eller være enige om fred mellom Sør-Amerika og det vestlige Afrika. Det er samme scenario hver gang, bare at rollene byttes med jevne mellomrom. Likevel fryder de seg som unger, men de banner når terningen lander på én. Noen ruger og kriger minst mulig, forsøker å bygge seg en hær for å slå til når de andre er svake. Det er som regel denne taktikken som er selve vinnerformularet. Noen ganger varer spillet så lenge at man må avslutte og la brettet stå til neste kveld.

Når det er helg, er de framtidige fosenborgerne klare for fest. Ennå er Strossa, den lille puben på Samfundet, et yndets besøksobjekt. Men først er det vorspiel. På nittitallet er fremdeles hjemmebrent noe man ubekymret kunne drikke. Kombinert med øl blir det en vel tøff blanding for en del av våre venner, og det hender at de må slippe ut noe av inntaket før man er kommet til bestemmelsesstedet. Om det er på vei til bussen eller på selve bussen spiller liten rolle. Det viktigste er komme seg raskt i form igjen.

På puben danser de framtidige fosenborgerne av hjertens lyst. At det lukter oppkast av enkelte, synes ikke å plage noen. Stadig er de å se på dansegulvet, hoppende rundt helt uten eleganse eller stil. Ikke trekker bevegelsene damer, men de unge er glade og trives i hverandres selskap. Det fylles på med øl, noen tømmer seg nok en gang – enten på do eller på dansegulvet – og man har det stort sett ganske trivelig. Når klokka ringer for siste ølservering er det tid for kveldens prioritering. Nattbuss hjem eller enda en øl. Man lander som regel på det siste.

Våre framtidige fosenborgere er i ganske god form sett ut fra det livet de lever. De spaserer hjem fra byen, sommer som vinter, og dette er egentlig deres ukentlige mosjon. Med en røyk i munnviken holder de varmen. Noen ganger har de glemt fystikkeska. Da må de hele tiden passe på å ha en sigarett gående. Hvis ikke blir turen hjem veldig lang.