Lade-marerittets siste stikk

Aldri mer Lade kunstgress, men ondskapens bane klarte likevel å sende en siste hilsen til et lag som aldri har trivdes på et underlag av sand og gammel plast.

 

Fosenborg mot Intra. Tre sikre poeng mot en motstander som kavet hjelpeløst på bunnen av tabellen? Enveiskjøring, høyt press og en opponent med nervøse føtter og hodeløse klareringer? Jo da, Fosenborg skulle gå offensivt ut, for fantes det noe sånt som walkover i bedriftsfotballens 2. divisjon, var det denne dagen nettopp det skulle skje.

Men Lade er nå en gang Lade. Skal vi tro på sagnet, kastet en samisk sjaman en gang gand over anlegget. Det fortelles at sjamanens hat til fosninger var stort, etter som han ble kjeppjaget over fjorden på grunn av trolldom. Mer trivielt er det kanskje at banen er for stor, og at den ikke passer Fosenborgs duracellkaniner. Her er det enorme rom og åpne nok landskap til at en relativt ballsikker motstander kan trille kula som de selv vil. I mellom halset noen svarte trøyer, overspilt, og uten mulighet til å stoppe det som kom. Men Intra hadde ikke regnet med Bjørn Jensen.

For bakerst stod keeperen en usannsynlig praktkamp. Alltid på rett plass, og til enhver tid med en avgjørende fot eller ei utstrakt hand idet ballen forsøkte å smyge seg inn bak ham. Keeperprestasjonene fortjente definitivt et større publikum og mer applaus enn en strekkskadd Inge Nervik og hans to håpefulle kunne gi. Keeperkjempen gjorde likevel et så sterkt inntrykk på motstanderen at også de roste ham opp i skyene som stadig truet med regn.

Kontringer har til enhver tid vært en fosenborgsk spesialitet. Onde tunger har sågar villet ha det til at det er den eneste måten de sortkledde kan score på. Sånn sett var det ingen overraskelse da Ragnar Dahle drev gjennom store deler av midtbaneområdet før han passet ut til en særdeles offensiv høyreback. Johan Vikan har vist målteft gjennom vinterens treninger, men et bedre treff enn det han fikk i kveld, er likevel sjelden kost – selv fra den kanten. For ballen kom som skutt ut en kanon i det den forlot høyreslegga. Nevnte vi at han ladet lenge? Sa vi at han finstilte siktet i god tid? Var det muligens en stille meditasjon han foretok før skuddet satt klistret i krysset uten at noen rakk å reagere?

1-0-ledelse til pause var flatterende, men ikke overraskende. For har man den beste keeperen og et godt kontringsspill, blir det gjerne resultater. – Intra ville ha vært et mye bedre lag med meg som trener, uttalte manager Dahle i pausen. Et lite stikk til en ballbesittende motstander var et litt for fristende og opplagt mål for en mann som definitivt setter pris på stram organisering.

Om første omgang var svak fra Fosenborgs side, begynte andre omgang som den skulle. Laget var strammere organisert, og de mange fåfengte løpeturene i motstanderens bakre rekker var erstattet av et lavere press. Intra slet med å skape sjanser, og Fosenborg kom på giftige overganger. Flere ganger var man både tre og fire spillere mot motstanderens ensomme forsvarer, men scoringene lot vente på seg. Grov sjansesløsing er dyrt. Så også i kveld.

Et øyeblikks ubesluttsomhet er ofte nok til at kamper skifter karakter. I alle fall var det nettopp det som skulle til for at en Intra-angriper fikk den tiden han trengte for å oppdage at det fantes et lite åpenrom som han muligens kunne utnytte. Og når han ikke ble presset tilstrekkelig, kunne han fyre av og utligne.

Nå fulgte nok en god fosenborgperiode. Igjen kom kontringene på løpende bånd, men å utnytte dem er også en del av spillet. Heldigvis klarte de det én gang. En våken Markus Steen hadde både blikk og fot til å oppdage og utnytte at Roger Solhaug stod ledig foran blank goal. Pasningen gjorde at målet var ferdigscoret. Atter i ledelsen, og ikke mer enn et kvarter igjen av kampen.

Det bølget fram og tilbake på Lade nå. Den sedvanlig demoniske Ladevinden prøvde å piske moralen ut av spillerne, men man besvarte den med å kjempe som besatt. De onde kreftene i det grønne dekket av plast og sand sugde kreftene ut av Fosenborgs utvalgte, men man holdt tappert stand. I alle fall inntil to minutter gjenstod. Det var da Lade-anlegget fikk siste stikk. Det var da presset uteble i et kort sekund. Det var da Intra fikk tid til å utligne.

Lade-marerittets siste stikk var av det bitre slaget. For Fosenborgs del handler det nå om å glemme alle vonde minner fra dette helvetesstedet, og i stedet se framover. Fra høsten av blir nemlig de fleste kampene spilt på det nylagte kunstgresset på Eberg. I mellomtiden ber vi om at kommunen får fortgang i planene om å grave opp hele Ladeanlegget og rense det for gand.  

Dagens Gøran: Bjørn Jensen
Noen spillere trenger en lang karriere for å kunne lage en kort skrytevideo. For Jensens del holder det med en halvtimes opptak fra første omgang. Sisteskansen var på et eget nivå i kveld. Vi bøyer oss i støvet.

Kampfakta
Fosenborg – Intra 2-2
Bjørn Jensen, Morten Jensen, Ragnar Dahle, Sindre Dahle, Christofer Eriksen, Markus Steen, Johan Vikan (1), Roger Solhaug (1), Per Aspli

Stolte øyeblikk

Tynn tropp og flere skader til tross; Fosenborg var en hårsbredd fra å ta poeng mot fjorårets norgesmester i bedriftsfotball.

Det var helt på tampen av den knallharde kampen. Klokka i sørsvingen viste 59 minutter og stillinga var 2-2 da dommeren blåste frispark til Bama Kickers. Muren ble stilt opp og motspillerne ble markert. Det knirket i kroppene til Fosenborgs heroiske soldater. Som man hadde kjempet for det ene poenget som nå lå halvveis nede i lomma. Det var bare å få stoppet det skuddet som alle visste måtte komme. Få ballen vekk. Få tida til å gå. Ikke vike en tomme, ikke gi bort en centimeter. Det handlet bare om å få det lille minuttet som var igjen til å bli til fortid.



Et drønn høres på Bratsberg. Et hardt skudd suser forbi muren og mot målet. Keeper-Jensen har tyngden på feil fot. Han rekker ikke å reagere før det er for sent og ballen ligger i nettet. Seriefavoritten Bama Kickers har klart det i siste sekund. Norgesmesterne har vunnet et oppgjør mot en motstander som lenge hadde dem på gyngende grunn, og de vet å sette pris på dét.

For kampen var av det heltemodige slaget. En slik type kamp som det går gjetord om, et oppgjør som man er lykkelig over å ha fått se i levende live. Og for spillerne i sort må det ha vært mange stolte øyeblikk underveis, til tross for at poengene ble med motstanderen hjem. Hvilke hjerter ble ikke varme av å se den durabelige innsatsviljen som ble framvist i kveld? Skal vi nevne at også dommeren var rørt og rød rundt øynene, og at det måtte en kraftanstrengelse til for å fylle lungene og blåse for full tid? Ja visst, han hadde skjønt det han og. Det var en ærefull kamp å dømme.



Eriksen, Steen og to blad Dahle. Fire spillere som i mer eller mindre grad vekslet på å fylle en midtbanetreer til fulle. Her var ingen Neerland Lone, Kvatningen eller Aspli. Ingen store stjerner og lite bohemsk krydder. Bare fire mann som visste hva som krevdes, som skjønte at det ville gjøre vondt, men som bet alt av smerte i seg. Fire løpsmaskiner, fire arbeidsmaur. Fire viljer sentrert i én. Og det mot en motstander som bølget fram med tungt skyts. Stadig sterkere, stadig mer massivt, men som stadig hadde større problemer med å finne ut av - og trenge gjennom en mur av pur oppofrelse.

Bakerst. En Bjørn Jensen med fangarmer og en Morten Jensen med kloke, om enn noe skadde føtter. En Nervik med strekk, en haltende helt. Løp gjorde han likevel, nesten like fort som før. Taklet hardt, stoppet det meste, men alle kunne se at han led. En Solhaug med et kranglete kne. Stille hadde han båret smerten, han ville skåne laget. Alle skjønte likevel at kroppen var i ferd med å si fra. At det snart var nok, at det var tid for hvile. Hvilken moral viste de ikke i kveld?
Scoringer blir på en måte uvesentlige i et slikt oppgjør, men det er selvsagt jakten på nettopp målene som frigjør energien slik at moralen kommer fram. Når man reiser seg én gang og utligner motstanderens ledelse, vitner det om karakter. Når man gjør det samme en andre gang, vitner det om en ukuelig tro. Når man så selv kommer i vakre angrepsbølger for å gå opp i ledelsen, forteller det at Fosenborg i kveld tok et steg videre. Man var ikke ni spillere, men en enhet.

Men Fosenborg gikk aldri opp til 3-2. Man våget og man ville det så sterkt, men man lyktes ikke. Christofer Eriksen var svært nær å bli tomålsscorer, det samme var Ragnar Dahle som bare var ett lite millisekund fra å få ladet kanoen i det rette øyeblikket. Synd? Ja, der og da, akkurat nå og i de nærmeste dagene. Deretter er fokuset et annet. Lærdommen om et lag med stor L som evner å hevde seg på et så høyt nivå gir tro på mange stolte øyeblikk i tiden som kommer. Fosen hyller Fosenborg, tapte poeng til tross.

Dagens Gøran: Christofer Eriksen
En av mange som leverte varene til fulle. Scoret 2-2-målet etter hurtig angrepsspill sammen midtbanekollega Ragnar Dahle. Jobbet utrettelig i samfulle 60 minutter. Viker ikke unna en duell, løper mer enn noen gang og er om mulig blitt enda kjappere i ballbehandlingen.

Kampfakta
Fosenborg – Bama Kickers 2-3
Bjørn Jensen, Morten Jensen, Ragnar Dahle (1), Sindre Dahle, Christofer Eriksen (1), Markus Steen, Roger Solhaug, Inge Nervik

Forsøk på forsikringssvindel

Noen ganger er det sånn at forsikringsselskapene går med for store overskudd, og vi kaller det omvendt forsikringssvindel. Gjensidige Sport så lenge ut til å få for godt betalt, men et Fosenborg i gryende vårform klarte likevel å kare til seg tre fullt fortjente poeng.

Det er ingen hemmelighet at det har vært en del murring i Fosenborgmiljøet den seneste tida. Spillerne har murret mot hverandre, lederne har murret i media, mens media har murret mot alt som har vært ikledd svarte drakter. Det har vært snakk om mangel på offensiv spillestil, en planløshet og et for stort fokus på utenomsportslige elementer. Godt var det derfor at spillerne i kveld gav et klart svar på tiltale, at de fulgte et tydelig opplegg, og at man dermed slo ring om en manager som har opplevd et til tider umenneskelig stort press. Kanskje var det derfor ikke så rart at manageren etter kampslutt sang Fosenborghymnen foran et fulltallig pressekorps?

For det var et heltent FBK som sprang ut fra startblokkene i kveld. Inge Nervik kjempet som vanlig som en løve, mens Christofer Eriksen løp like vakkert som en gaselle. Per Aspli hoppet som en våryr kenguru, mens Sindre Dahle driblet som en sirkussel. Hele dyreriket var representert, og manageren stod på sidelinja og så at det var akkurat sånn han hadde tenkt seg det da han la slagplanen blant barnehagebarn i formiddagstimene. Spillernes deilige fandenivoldske innstilling var paret med managerens kløktige taktiske opplegg, og det så ut til å utmanøvrere en motstander av saksbehandlere. Det høye presset fungerte som det skulle, men besluttsomheten stoppet for ofte i nest siste trekk. Sjansesløsing og en viss gavmildhet gjorde at Gjensidige Sport kunne ta pause med en 1-0 ledelse. Direkte ufortjent og uforskammet frekt.

Om første omgang stod til godkjent, var halvtimen etter hvilen en orgie i det beste Fosenborg har å by på. Ti lystløpere og en tiger til å vokte buret var mer enn motstanderen kunne håndtere. Hadde man savnet pasningsalternativer i tidligere kamper, var det flust av dem nå. Hadde man lengtet etter kvalifiserte målsjanser i sesonginnledningen, kom de nå på løpende bånd. – Klyp oss, vi drømmer, sa publikum, og det ble kløpet og skreket i fryd, mens man konstaterte at virkeligheten kan være vakker.

For Fosenborg produserte. Det finstemte maskineriet malte på og motstanderen kunne ikke stå i mot presset. For hvilken eminent teknikk viste ikke Markus Steen da han klinket inn utligningen? Og hvilken overraskelse var det ikke da den omskolerte backen Roger Solhaug plasserte inn 2-1? Og slik fortsatte det utover kampen. Sjanse på sjanse, men ingen flere mål. En teoretisk storseier, ble det sagt. Det handler imidlertid om å gjøre teori om til praksis.

Glem aldri at noen ganger får forsikringsselskapene for godt betalt, og at dét også kunne ha skjedd i denne kampen. For hadde man ikke hatt en særdeles våken keepervikar i Nils Endre Øverland, ville marginene fort ha vært mot de sortkledde. Og hadde man ikke hatt to fantastiske backer i Kjetil Kvatningen og Johan Vikan, ville motstanderen garantert ha kommet til flere og større sjanser. Og hadde ikke Morten Jensen dekket høyre stolpe i det Gjensidige Sport gjorde et siste forsøk med et hardt frispark, hadde utligningen vært et faktum. Da hadde man i så fall fått oppleve at virkeligheten også kan være umåtelig brutal og hjerterå.

En 2-1 seier betyr tre poeng, ro på brakka, og at murring blir erstattet av kurring. Viktigst er det likevel at Fosenborg ser ut til å ha funnet seg selv igjen. Man har famlet og funnet svar. I kveld var Fosenborg et kollektiv som en ikke kunne unngå å bli glad av se på.

Dagens Gøran: Johan Vikan
Hvilket luksusproblem å plukke ut én av elleve eminente fotballspillere. Vi velger oss Johan Vikan som en følge av hans fantastiske backspill i kveld. Enormt taklingssterk, usedvanlig trygg med ballen, og med en egen evne til å lese spillet. Kun scoringen med påfølgende vuggefeiring manglet på å gjøre kvelden komplett. Vi gratulerer med en svært solid kamp, og viderebringer klubbens lykkeønskninger med tanke på den nyfødte gutten!

Kampfakta
Fosenborg – Gjensidige Sport 2-1
Nils Endre Øverland, Johan Vikan, Kjetil Kvatningen, Morten Jensen, Ragnar Dahle, Sindre Dahle, Christofer Eriksen, Markus Steen (1), Roger Solhaug (1), Per Aspli, Inge Nervik