Fosenborg sliter med å trekke tilskuere til kampene. Det er mulig at pent innpakningspapir ikke nødvendigvis er nok til å gjøre innholdet interessant.
Et av de store satsingsområdene av året var at man skulle 
investere tungt for å trekke flere folk til kampene. Fosenborg skulle bli familieklubben. Man håpet av skaren av mannfolk som vanligvis møtte opp til kamp nå skulle ta med seg både kone og barn. Det store trekkplasteret i så måte var et gedigent hoppeslott. – Unger elsker hoppeslott, var filosofien. Tydeligvis ikke nok, for på årets første kamp var slottet tomt. Bare noen sterkt berusede supportere benyttet seg av tilbudet. At slottet etter kampen måtte rengjøres og renses for urin og oppkast er en lite hyggelig del av historien.
For tilskuersvikten mot NTNU var påfallende. Kun den vante harde kjernen i Hjernen løste billett, noe som medførte en betydelig inntektssvikt for klubbens økonomiavdeling. At en del av dem som hadde tatt turen over fjorden ikke en gang orket å ta steget ut av bilen sier sitt. I stedet satt man varmt og godt i kupéen med panoramautsikt til kampen.
Foran sesongen ble det lansert nye klubbilder på Fosenborgbrakka. Spillerne stilte opp til en ny type portretter. Ja visst er de både pene, unge og deilige, tatoverte, mye i stæsj i håret og kanskje også litt sminket under øynene? De minnet om glamourmodeller. Voksede brystkasser, ikke ei kvise på nesa og ikke ei skjeiv tann etter et basketak på banen. Kjekke? Ja, de synes det nok sikkert selv i hvert fall, men hva synes den harde kjernen av supporterne? Klarer de å relatere seg til den nye typen fotballspillere? Finnes det noen gjenkjenningsverdi lenger?
I nedgangstider med arbeidsløshet og sparekniv er det vanskelig for unge fotballspillere å vinne sympati. Og slik bør det strengt tatt være, for hvilken realisme er det de representerer? Å stå opp klokka halv ti, få servert frokost på klubbhuset og trene i en times tid? Litt påfølgende massasje, for deretter å skynde seg hjem til Playstation og en ettermiddag på sofaen? Eller har de kanskje et fotooppdrag for en leverandør av stylingprodukter som må gjøres unna? Litt prat i media hører også med. Tårevåte intervjuer etter at proffdrømmen gikk i stykker, eller store ord før kamp – etterfulgt av små handlinger i kampens hete.
Spørsmålet Fosenborgs markedsdirektør nå bør stille seg er om tilskuerne nå ser at det produktet man forsøker å selge er opphauset og oppskrytt. Har man i oppgangstider overvurdert sitt eget potensial? Orker folk mer gjennomsnittlig fotball, hvor det er ansett som god underholdning dersom to pasninger på rad går til en medspiller? Kan man i det hele tatt forvente at folk skal orke å betale for noe man kan se gratis på den nærmeste løkka? Det hjelper ikke med helsides annonser i FosnaFolket som sier at kampen blir spennende hvis folket sier noe annet. For folket har øyne, og de ser tydeligvis noe annet enn Fosenborgs egen komiske-Ali.
Det aner oss at middelmådige fotballspillere, godt betalte reklamefolk og klubbdirektører som er mer glade i omsetning enn i god fotball er i ferd med å bli gjennomskuet, og godt er det. Fosenborg bør derfor vende seg bort fra ukulturen som i alt for lang tid har fått lov til å vokse fram. Kutt ut praten, fjern hårgeléen, glem fotooppdragene og gi blanke i de feminine omfavnelsene og den klamme klemminga som foregår før kamp. Stikk hull på hoppeslottet og fri oss for guds skyld fra klisjéene og alt som er metroseksuelt. Gi oss heller ærlige, staute og barske mannfolk som er stolte over klubben de representerer - verken mer eller mindre. Tause menn, ingen store ord, men med en offervilje uten sidestykke på banen.
