10. Inge Nervik: Egentlig en ganske så fair spiller, men hans hardhet på banen er likevel så udiskutabel at det ufrivillig går over i griseri. Nervik virker å være bygd av et overjordisk materiale, og selv de minste dueller med denne spilleren medfører et sant smertehelvete. Hardhausen Nervik er den eneste på laget som med ballen i føttene kan sklitakle seg gjennom en mur av motstandere og deretter score. Alt gjennom sin brutale vilje og råskap.
9. Jørn Refsnes: Refsnes´ korte fosenborgkarriere har vært omtalt i atskillige spaltemetere tidligere, og det meste har stort sett dreid seg om den stygge skaden som satte en stopper for ei lys framtid. Mindre kjent er det at Jørn Jamtfalls navnebror og dobbeltgjenger var en kompomissløs spiller med evne til å påføre andre blåflekker og lårhøner. Refsnes var så skarp i kantene at spillere kviet seg for å komme nær ham.
8. Per Aspli: Mest kjent som bohem, men også denne typen spillere kan ha sine mørke sider. Aspli er en humørspiller som sprudler når fintene sitter. Har han derimot ikke dagen, er det fritt fram for leggspark, etterslengere og alskens griseri. Aspli har etter hvert fått en betydelig samling gule og røde kort som en følge av sine raseriutbrudd, og for folk med god hukommelse vil også en motstanders utslåtte tenner sitte friskt i minnet. Heldigvis har Bohemen Aspli flest gode dager.7. Håkon Magnus Jakobsen: Ikke mange husker Jakobsen, all den tid han kun spilte en halv sesong for de sortkledde. I løpet av denne korte tiden klarte han imidlertid å vise seg fram som en spiller med klare tilbøyeligheter til godt, gammeldags griseri av verste sort. Taklet sjeldent rent og var forfriskende brutal i sin behandling av motspillere. Det sies at med Jakobsen mistet Fosenborg sin uskyld.
6. Arild Dahl: Som forsvarsspiller måtte Dahl stadig vekk ty til ulovligheter for å kompensere for sin manglende hurtighet. Fysisk styrke hadde han imidlertid mer enn nok av, og det var et vanlig syn at Dahl løp motstanderne over ende med sin framskutte brystkasse. Fikk merkelig nok verken røde eller gule kort, noe som nok skyldes nivået på dommerstanden i daværende 6. divisjon.
5. Christofer Eriksen: Dribleren fra Sjetnemarka framstår som svigermors drøm i de fleste sammenhenger, men mannen bak den hurtige tofotsfinta kan enkelte ganger betegnes som et udyr i fotballsko. Et stadig voksende konkurranseinstinkt ser ut til å ha medført at spilleren i større grad enn før legger igjen gentlemanstaktene i garderoben, for på trening og i kamp bruker jordfreser Eriksen sin fysikk til å meie motstanderne ned for fote. Eriksen er i ferd med å bli Fosenborgs svar på Doffen Hæstad.4. Jim Bakerød: Mannen med det koselige skjegget så ut som en barne-tv-onkel, men skinnet kan som kjent bedra. Med diabolsk innstilling langet han ut både verbalt og fysisk mot alt og alle. Som daglig leder av en sportsbutikk hadde Bakerød tilgang til spesialsko med sylskarpe stålknotter og påsydd jerntupp. Det skulle med andre ord mer enn ei leggskinne til for å hindre beinbrudd på motstanderne i hine hårde dager.
3. Sindre Dahle: Unge og lovende Dahle innehar udiskutable kvaliteter. Teknikker, silkefot og blikk for mål. Dahle stiller store krav på trening og i kamp, noe som ikke sjelden medfører at iveren går over i pur råskap. Ligger laget under, er Dahle oksen som raser når den røde kluten viftes foran ansiktet hans. Har imidlertid roet seg betraktelig, og må gire opp noen hakk for å avansere på denne lista til neste år.2. Børge Johansen: Goalgetteren alle snakker om har også ei mørk og grisete fortid. Holdt på å gjøre Erling Neerland Lone fotballinvalid i sistnevntes debutsesong, for Johansen sparket ned det som klarte å passere ham i gymsalen på Hoeggen. Mindre kjent er det at Johansen nærmest rev i stykker i en motstanders baller under en kamp i 2004. Men Johansen scoret masse mål, og det er det han vil bli husket for.
1. Roger Solhaug: Råtassen bedyrer sin uskyld i øst og vest, men han kommer aldri unna at han er den største grisen som noen gang har kledd seg i sort trøye. Gjør sitt beste for å virke sofistikert og avslappet før kamp, men klarer aldri å holde igjen idet dommeren blåser i fløyta. Sparker, bruker albuene, holder, kjefter, og krangler. Og så syter han når han selv får seg en trøkk. Blant Fosenborgs griser er dette det nærmeste man kommer pur ondskap. Solhaug er fremdeles listas udiskutable ener.