I et hus på Brekstad bor mannen som
sannsynligvis er landets mest ihuga Fosenborgsupporter.
- Velkommen til gards, sier han, og rekker
ut ei kraftig neve. Mannen som tar i mot oss er kledd i svart joggedress preget
med Fosenborgs karakteristiske logo. – Kjell her. Fosenborgsupporter og
familiefar – i den rekkefølgen, knegger mannen og sender oss et gutteaktig
smil.
Kjell geleider oss inn i stua, et rom som
viser hvor langt en mann kan gå i sin lidenskap. Her henger alskens
supporterutstyr; lagbilder i posterformat, signerte portretter av samtlige
spillere, skjerf og drakter. Det aner oss at Kjell har en tålmodig og
forståelsesfull kone. Eller eventuelt ingen kone.
- Slå dere ned før jeg gjør det, sier
Kjell, og forsvinner mot kjøkkenet. – Jeg regner med dere tar kaffen svart,
roper han. Vi rekker knapt å svare på henvendelsen før Kjell kommer småjoggende
med vannkoker og pulverkaffe.
– Vær så god, sier han, og serverer oss hver vår
kopp med klubblogo.
Kjell synker ned i sofaen og lar blikket
gli over rommet.
- Det har tatt meg noen år å samle disse
klenodiene. Alle har de hver sin historie, alle betyr de mye for meg. Denne fikk
jeg for eksempel av Bjørn Jensen etter debutkampen hans i 2004, sier Kjell, og
reiser seg for å hente en sliten keeperhanske.
– Og hvis du ser den fortanna på
benken der, så skal du vite at det var Per Aspli som slo den ut under en kamp
mot Trygdeetaten samme år. Mannen som eide den var heldigvis grei nok til å la
meg få den. Akkurat det er jeg veldig takknemlig for. For å si det sånn; han
står fremdeles på julekortlista mi.
I et hjørne av rommet står et akvarium.
Ved nærmere øyesyn ser vi at akvariet er fylt med stein og grus, samt med
enkelte sortkledde menneskefigurer.
- Jaså, du oppdaget den ja, sier Kjell. –
Dette er noe av det aller helligste jeg har. Sanda og grusen er hentet fra
Wilhelmsmyhr, du vet banen hvor Fosenborg oppstod i 2003. Figurene fikk jeg
spesialbestilt fra Playmobil. Jævlig greie folk. Fikset alt jeg ba om.
Vi tar opp en av plastfigurene, og
sannelig er det ikke en liten Johan Vikan vi holder i hånden. Drakten bærer til
og med riktig navn og nummer. Sveisen er den samme. Til og med
tredagersskjegget er på plass.
Trykk på magen til Johan, sier Kjell.
Forfjamset gir vi figuren et lett trykk,
og vi skvetter litt når den plutselig gir seg til å synge en mekanisk utgave av
Tina Turners "Simply the best".
-Alle spillerne har egne sanger, sier
Kjell. - De fortjener det.
Kjell forteller at det koster å ha
Fosenborg som hobby, men at det er verdt det.
- Jeg bruker om lag 10 000 kroner i
måneden på laget. Det dreier seg om alt fra reiser, til innkjøp av
supporterutstyr. Dessuten bruker jeg mye tid og penger på å lage tifo til
seriekampene. Klart det koster, men jeg føler at gutta gir meg mer tilbake enn
de utleggene jeg har på dem.
Vår audiens på Brekstad går mot slutten,
men Kjell vil vise oss en ting til før vi drar.
- Kom her, sier han, og geleider oss til
et lite kott. – Her ser dere bildearkivet mitt.
Kjell åpner døra. Foran oss står nærmere
tjue fotoalbum, alle merket med kjente navn. Alfabetisk. Noen navn står på
flere av albumene.
- Dette er Ragnar Dahles album. My man, my
king. Her har jeg samlet alle bildene jeg har av ham, smiler Kjell. Stolt som
en unge.
Vi blar i albumet. Først noen bilder av
manageren under kamp. Gode bilder er det. Skarpe og velkomponerte. Så ser vi
bilder av Dahle og familien på handletur på City Syd. Ved fruktdisken og ved
kassa. Deretter Dahle på kino. Dahle i svømmehallen. Dahle som griller i hagen.
Dahle i sofaen - sovende foran TV-apparatet.
Med ett ser vi at hyllene består
av mer enn fotoalbum. Her ligger kostbare kamera, telelinser og noe som minner
om avlyttings- og sporingsutstyr.
Vi kjenner at det er på tide å avslutte
samtalen med Kjell. Det er på høy tid å komme seg ut. Bort. Langt vekk fra
Brekstad. Fort.
- Hyggelig at dere kom, roper Kjell. I det vi setter bilen i revers ser vi ham smile og vinke adjø fra inngangsdøra.
