Et nytt år med nye muligheter heter det på folkemunne. Mye tyder på det motsatte, for nå har dyrtida for alvor nådd bedriftsidretten. Landet går så det suser. Avisene skriver om kontinuerlig kjøpefest, det er jul året rundt nå. Boligprisene stiger med femten prosent på tolv måneder uten at noen bryr seg. Bedriftsidrettskretsen kaster seg på bølgen og selger sin pakke med 8-10 kamper i året for 6 000 kroner. Synes du er dyrt? Vel, du har ikke noe valg dersom du ønsker å spille fotball i Trondheim.
Fjoråret viste at Fosenborg betalte i gjennomsnitt 750 kroner for hver kamp laget spilte. Tre av kampene ble spilt på den elendige Ladegrusen, de resterende på kunstgress. Med andre ord drar kretsen inn rundt 1 500 kroner for hver kamp som spilles i serien. Når vi vet at det finnes syv divisjoner med to avdelinger i hver, i tillegg til Oldboys og kvinneserier, virker det som om kretsen har gjort den alminnelige mosjonist til ei melkeku.
Dette er likevel ikke alt kretsen krever. Hvert lag må også betale en medlemsavgift pålydende 1 600 kroner. Ikke så mye pr person kanskje, men store penger i sum. Det er ingen tvil om at bekkene etter hvert blir til ei elv som flommer over sine bredder. Hvor lenge kan så kretsens styrende organer sitte stille og se på at medlemmene blir utnyttet økonomisk? Sannsynligvis så lenge de kan. Dette er nemlig fortellingen om bukken som skulle passe havresekken.
For fotballspillere som ønsker å holde seg i form har det blitt vanskelig å skaffe gode treningsforhold. Det vil si, også her styrer lommeboka og kameraderi mulighetene for å få en gressflekk eller en hall slik at man kan gjennomføre en times økt. Lerkendal kunstgress er en historie om skittent spill og at et kjent fjes alltid går foran i køen. Fosenborg hadde treningstid her, men ble raskt kastet ut da andre og mer profilerte spillere ønsket treningstid. Heimdal kunstgress lokker med gode treningsforhold, men krever 900 kroner i timen for leie av halv bane klokken halv ti på en torsdagskveld. Heldig er derfor det lag som har bekjentskaper. Det er nemlig det som må til dersom man skal skaffe seg gunstige treningsforhold i dag.
Fosenborg er i en slik heldig situasjon. Hoeggenhallen er åpen takket være gode bekjentskaper. Kanskje gir treningene en aldri så liten ekkel bismak. Eller kanskje ikke. Dyrtida har lukket seg over bedriftsidretten. Redd seg den som kan.
Fosenborgledelsen hadde lenge latt seg imponere av Johan Vikan. Hans eminente ballbehandling utført med stoisk ro, gjorde at det ble hvisket i krokene på brakka. Her var spilleren som kunne fylle tomrommet etter Ronny Barstrand. Og Vikan leverte varene. Stødig som nord-trøndersk granitt spilte han seg raskt inn i hjertene til både supportere og medspillere. Vikans uselviske spillestil og hans gjennomførte fair play-holdning gjør at stjørdalingen har satt seg i respekt blant alle utøvende bedriftsfotballspillere i kretsen. 